Kultur. Et ord som kan innebære så mye, helt avhengig av hvem du spør. Hva er egentlig kultur? I hvor stor grad definerer kulturen din hvem du er? Kan man være en del av flere kulturer samtidig, eller er det noen kulturer det simpelthen ikke er mulig å kombinere? Dette er vanskelige spørsmål, og det er det siste av dem jeg skal forsøke å skrive noe fornuftig om i dette innlegget.
Innvandring og globalisering har gjort at ulike kulturer lever side ved side i samme samfunn. Vi er i dag nødt til å forholde oss til flere kulturer enn bare vår egen, uten at vi kanskje tenker noe særlig over det. Senest på trikken i dag morges, i løpet av en strekning på rundt 300 meter, kjørte jeg forbi en japansk sushibar, svenske Tre Kronor Bar o Kök og et tyrkisk gatekjøkken. Alle påvirkes noe av disse kulturmøtene, men hvorvidt muligheten til å velge mellom maki, kjøttboller eller kebab påvirker hva jeg spiser til middag i dag, velger jeg selvfølgelig selv. For andre er situasjonen en ganske annen, og der disse daglige kulturmøtene åpner muligheter for meg, kan de for mindre heldige by på vanskelige utfordringer.
I intervjuet Under ein høg himmel møter vi den samiske musikeren Mari Boine, som forteller om hvordan hun i barndommen ble tvunget inn i en kultur som ikke passet henne. At dette er noe som har vært problematisk for henne også i ettertid, legger ikke Boine skjul på, men hun forteller også om hvordan hun etter hvert begynte å kombinere ulike kulturer rundt seg for å skape en som passet akkurat henne. Artisten sies å være utøver av ”verdensmusikk”, der hun blander elementer fra ulike land og verdensdeler. Mari Boines musikk og kultur er altså et eksempel på hvordan kulturmøter kan være noe man velger selv, og noe det kommer noe godt ut av. Noe annet som beskriver intervjuobjektets syn på kulturmøter, er det hun forteller om sitt forhold til den tradisjonelle samiske kulturen og den moderne norske: Da ein av sønene mine spurde om det var greitt å gå med saggebukse til samekofta, sa eg: “Ja, sjølvsagt.”
Mens Mari Boine og intervjuet Under ein høg himmel forteller om kulturmøter som er aktivt iscenesatt, er den svenske spillefilmen Jalla Jalla en ganske annen historie. Her fortelles det om en libanesisk familie bosatt i Sverige, og om hvordan tenåringssønnen i familien, Roro, har problemer med å kombinere den tradisjonelle libanesiske kulturen til familien og den svenske ungdomskulturen til venner og kjæreste. Verdisyn er en viktig del av de fleste kulturer, og det er hovedsakelig her disse kulturene ikke går overens. Roros familie vil at han skal gifte seg og stifte familie så raskt som mulig, og det er ikke kjærlighet som er det viktigste i ekteskapet. Som motpol finner vi Roros svenske kjæreste og venner, som er del av en kultur der det er kjærligheten som er det viktigste. Jalla Jalla tar opp et viktig tema som følge av økende innvandring, nemlig bindestrekkultur. Roro er en del av to ulike kulturer, og opplever en kulturkollisjon som han ikke selv har iscenesatt. Dette fører til en del komiske, men også alvorlige, problemer for ungdomsgutten, som filmen fremstiller på en måte som setter tankene i gang hos publikum.
Etter å ha lest intervjuet Under ein høy himmel og sett filmen Jalla Jalla, har jeg kommer frem til at det ikke er mulig å kategorisere kulturmøter som enten en positiv eller en negativ ting. Som både intervjuet og filmen viser, er det viktigste å ikke nødvendigvis velge én kultur, men å kombinere flere og gjøre dem til sin egen. Kulturmøter er noe som foregår rundt oss hele tiden, og selv om de for mange kan være vanskelige å takle, kan de også fungere som en mulighet for mangfold og individualisme.
Jeg mener, hva er vel bedre enn å spise indisk tandoori til middag og fransk crème brulée til dessert mens man ser på Norge rundt?
Kilder:
* Under ein høg himmel, skrevet av Sissel Henriksen, på trykk i Tema VG2
* Jalla Jalla, produsert av Anna Anthony, utgitt i 2000
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar